Urea og protein

Ureamålinger er først og fremst et verktøy til hjelp i fôrplanleggingen, og er derved et nyttig hjelpemiddel til å oppnå optimal produksjon.

Urea dannes fra protein som blir nedbrutt i vomma, men som ikke kan nyttiggjøres der. Ved optimal fôring vil man ha ureaverdier innenfor et visst område. Urea kan måles både i blod og mjølk.

PBV (Protein Balanse i Vom) er en beregnet tallstørrelse. Det beregnes hvor mye protein som spaltes i vomma, og hvor mye som kan bygges opp igjen av vombakteriene ved hjelp av tilgjengelig energi. PBV er et uttrykk for om det er et overskudd eller et underskudd på nitrogen som det kan bygges protein av.

Riktig innhold av råprotein i den totale fôrrasjonen er gunstig for utvikling av egg, embryo og foster. Både for lite og for mye protein vil ha uheldige effekter på fruktbarheten hos storfe. Diverse fruktbarhetsproblemer kan ha sammenheng med avvikende ureaverdier (under 3 og over 6-7).

Lav urea/ underforsyning av protein kan føre til:

• Forsinket kjønnsmodning
• Sen igangsetting av syklus etter kalving, lengre tomperiode
• Brunstmangel

Høy urea kan føre til:

• Embryodød og omløp.
  • Overskudd av protein/urea fører til lav pH i livmora slik at eggene som ligger klare ikke blir befruktet.
  • Høy urea gir også pH-endring i follikkelvæsken, og det har uheldig effekt på egget.
  • Høye ureatall påvirker dannelsen av kjønnshormoner gjennom fettstoffskiftet og gir dårligere eggkvalitet.
  • Dannelsen av kjønnsceller påvirkes ved at kromosomene ikke deles fullstendig. Denne prosessen er nødvendig for å få et normalt antall kromosomer i den befrukta eggcellen. Kjønnscellen blir genetisk ubrukelig. I praksis ser vi omløp.
  • Ureakonsentrasjonen er tett knyttet til endring i genekspresjonen i livmorslimhinnen i tida rett etter kalving. Dette påvirker reparasjonsevnen i vevet og den lokale immuniteten og kan ha betydning for embryoets mulighet til å overleve når det kommer ned i livmoren etter befruktning.
• Eggstokkcyster
• Tilbakeholdt etterbyrd (ved overforsyning i sinperioden)
• Børbetennelser (ved overforsyning i sinperioden)

Lave ureaverdier i mjølk tilsier at PBV-innholdet i fôret er for lavt.

Normale ureaverdier i mjølk tilsier at PBV-innholdet i fôret er på riktig nivå.

Høye ureaverdier i mjølk kan ha to årsaker:

• Fôret inneholder et overskudd av nedbrytbart protein.
• Fôret inneholder for lite energi til at nedbrutt protein kan nyttiggjøres.

Ureaverdien i mjølk sier derfor mye om fôrets innhold av protein, og til en viss grad noe om energiinnholdet. Høye ureaverdier som skyldes høy/normal proteintilførsel kombinert med lav energitilgang kan forsterke fruktbarhetsproblemene.

For bonden er opplysning om mjølkas ureainnhold et nyttig hjelpemiddel når det gjelder å sette sammen en optimal fôrrasjon. Ved overgang fra ett fôrslag til et annet, og ved varierende grovfôrkvalitet, er det aktuelt å justere kraftfôrtype og -mengde. Ureaverdien gir informasjon som kan være grunnlag for de riktige justeringene. Analyse av grovfôret er viktig for å kunne balansere den totale fôrrasjonen. Stabil og god fôring er av stor betydning for god fruktbarhet og helse.

Ureaverdiene varierer gjennom laktasjonen

Vær klar over følgende:

• Urea er lavest tidlig i laktasjonen og lavest hos 1. kalverne.
• Urea kan være høyere ved fôring med surfôr enn med høyfôring.
• Ureaverdien varierer gjennom beitesesongen avhengig av grasets utviklingsstadium og gjødsling.

Vurdering av prøveresultat i mjølk.

Siden urea kan variere betydelig hos enkeltindivider må resultatene fra disse tolkes med forsiktighet og vurderes over tid (flere prøver). Avvikende resultater på grupper av dyr kan gi grunnlag for justering av fôringa for enkeltgrupper. Tydelige avvik på tankmjølkprøver er en god indikator på at fôringa i hele besetningen ikke er optimal og at justering er nødvendig, ikke minst for å oppnå god fruktbarhet.