Fram til 1989 ble kalvingsvansker vurdert av bonden og bare rapportert på dyra som ble tatt ut til utvida kvigeprøve. Fra 1989 ble kalvingsvanskene en del av de ordinære kalvingsopplysningene som rapporteres for alle kalvinger i besetningen. Dødfødsler har hele tiden bygd på kalvingsopplysningene i Kukontrollen.
Innrapportering av kalving
I kukontrollen av 1978 bestod kalvingsopplysningene av kalvingsdato, farskap, anvendelse og eventuelt ørenummer for inntil 3 kalver. Oksekalver og kalver som kreperte før første kontroll ble generelt ikke innmeldt som individer før kontrollen ble revidert i 1989. Disse kalvene fikk derfor ikke utrangeringsdato og utrangeringsårsak. Avlsarbeidet for kalvens overlevelse har derfor måttet bygge på anvendelseskoden.
Kasting (anvendelseskode 1) vil si at kalven er dødfødt mer enn 20 dager før venta kalving. Disse kalvingene blir ikke utnyttet i avlsverdiberegningene fordi kjønn på kalven mangler i registreringene og fordi det er vanskelig å verifisere farskapet mot seminopplysningene.
Dødfødsel (anvendelseskode 2) har vi når kalven er død ved fødsel eller kreperer i løpet av de første 24 timene. Disse kalvene er født til normal tid og har verifisert farskap. Dessverre blir kalvens kjønn ofte ikke rapportert og dette reduserer sikkerheten i avlsverdiberegningene. Opplysningene blir utnyttet, men det må brukes en kunstig kjønnskode som avspeiler at en overvekt (65,4 %) av dødfødte kalver er oksekalver.
Krepert (anvendelseskode 3) er kalver som kreperer etter 24 timer, men før neste kontroll. Opplysninger om disse kalvingene blir ikke brukt i avlsverdiberegningene så langt, men det viser seg at de fleste kalver med denne koden kreperer svært tidlig. Antagelig er det bare usikkerhet rundt kalvingstidspunktet som avgjør om det rapporteres kode 2 eller 3. Denne koden kan derfor gi like mye informasjon om vanskelige kalvinger og redusert livskraft som kode 2.
Undersøkelser har vist at summen av dødfødsler og krepert er omtrent samme egenskap som dødfødsler alene, men at forbedringen ved å bruke summen er marginal.
Innrapportering av kalvingsvansker
Fra 1989 har bonden vurdert kalvingsvansker og rapportert disse til kukontrollen. Kodene for kalvingsvansker er (1) ingen vansker, (2) noen vansker, (3) store vansker eller (4) vet ikke. Hvis kalven i tillegg var dødfødt, kan innrapportering av kalvens kjønn mangle. Det blir da brukt en kunstig kjønnskode som reflekterer 50,0 %, 63,5 % og 68,3 % oksekalver ved respektive, ingen, noen og store kalvingsvansker.
Innrapportering av kalvestørrelse og misdannelser
Fra 1999 har bonden også kunnet rapportere kalvestørrelse og misdannelser. Kalven vurderes som (1) liten, (2) middels, (3) stor eller (4) vet ikke.
Kalvestørrelsen er foreløpig ikke tatt i bruk i avlsarbeidet. Hovedgrunnen er at det ikke er behov for å endre populasjonsmidlet i noen bestemt retning, men en vil etter hvert ta den i bruk for bedre å peke ut okser som ikke bør brukes på kviger.
Misdannelser har veldig lav frekvens og egner seg derfor ikke i tradisjonelt avlsarbeid med indekser og vekting i en samlet avlsverdi. Det er likevel svært viktig å rapportere dette for å oppdage enkeltokser som er bærere av genetiske defekter.
Kalving som egenskap
Kalving er en sammensatt egenskap som involverer forhold ved både kua og kalven. Størrelse og livskraft hos kalven er påvirket av gener som nedarves både fra mor og far. Fenotypen uttrykkes i kalven og kalles direkte effekt (d).
Fødselsveienes utforming og evnen til å ernære fosteret under drektigheten er påvirket av gener som kua arver fra kalvens mormor og morfar. Genene uttrykkes som fenotype i kua, mens denne fenotypens virkning på kalven er miljømessig og kalles moreffekt (m).
Nedarving og uttrykking av gener for direkte (d) og maternal (m) effekt på kalvinga.
Kalvingsegenskapene har lave arvbarheter (<0,05). Derfor må en ha mange døtre etter hver okse for å oppnå tilfredsstillende sammenheng mellom indeksen og det virkelige genetiske potensialet til oksen.
Arvbarhetene blir små fordi egenskapene bare kan observeres på en klasseinndelt skala. Det er også slik at jo lavere frekvens, jo lavere vil arvbarheten bli. Det er likevel verdt å drive slikt avlsarbeid fordi den arvelige variasjonen er stor, selv om den er godt kamuflert i miljøvariasjon.
Frekvensene av dødfødsler og kalvingsvansker er lave i NRF sammenlignet med andre raser. De store dattergruppene i NRF-avlen gir oss også bedre forutseninger enn de fleste andre til å sørge for at de fortsetter å holde seg lave.
Avkomsgransking av oksene for kalvingsvansker og dødfødsler
Fra 1978 til 2000 ble indeksene for en okseårgang basert kun på egne døtre og beregnet én gang. Det ble da beregnet indekser for oksens effekt som far til kalven og som far til kua i separate beregninger. Senere ble data fra eliteoksedøtrene også inkludert og alle årgangene ble sett under ett med fullt slektskap mellom alle okser.
Disse BLUP-indeksene beregnes på nytt for alle okser ved hver gransking og da som direkte og maternal effekt. Skaleringen blir gjort mot en felles rullerende base og ikke mot årgangens eget middel som det ble gjort før 2000.
Tekniske detaljer
Ytterligere tekniske detaljer i skjematisk form kan en finne hos Interbull, der medlemslandene har beskrevet indeksberegningene sine for alle egenskapsgrupper de måtte ha.
Litteratur
Nedenfor følger noen utvalgte publikasjoner om indeksberegning og forskning på kalvingsdata fra NRF.
- Svendsen, M. and A.-Ranberg, I. M., 2000. Genetic evaluation for functional traits in Norway. INTERBULL bulletin no. 25, 135-138. Svendsen, M., Karlsen, A. og Sehested, E., 2005.
- Kalvingsegenskaper i avlsarbeidet på NRF. Husdyrforsøksmøtet 2005, 563-566.
- Heringstad, B., Chang, Y. M., Svendsen, M. and Gianola, D., 2007. Genetic analysis of calving difficulty and stillbirth in Norwegian Red cows. Journal of Dairy Science (accepted).