Gå til Tekst
Gå til Tekst
Historie

Historie

På slutten av 1800-tallet fantes det mange ulike storferaser i Norge. Hver landsdel hadde «sin» rase. Dette ble gjerne kalt stedegenhetsretningen.

En del bønder fattet etter hvert interesse for Ayrshire-rasen, og i 1860 ble det importert dyr fra Skottland.

 

Klikk på lenkene for å hoppe til forskjellige avsnitt i teksten:

Skotsk Ayrshire

Skotske bønder begynte tidlig å tenke tanken med å hente gener der det var hensiktsmessig for å få ei ku som passet godt til deres bruk. Allerede rundt 1750 begynte de å krysse inn andre raser for å forbedre den lokale kua.

 

De var ute etter en ku som passet godt til landskap og klima i Ayr, utnyttet beite godt og produserte godt med melk. Kua skulle også ha et godt jur og melk med en god sammensetning for produksjon av ost og smør. Dette la grunnlaget for den skotske Ayrshiren.

Kilde: http://www.ansi.okstate.edu/breeds/cattle/ayrshire/

Import av Skotsk Ayrshire til Norge

I 1840 og utover ble det importert skotsk Ayrshire til norge. Den største importen fant sted etter 1860, etter at stortinget hadde besluttet å opprette en offentlig avlsbuskap på Aas Høiere landbruksskole. Disse dyrene hadde en oppsiktsvekkende høy produksjon på gjennomsnittlig 2827 kg.

 

På slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet var det 8-10 forskjellige storferaser i Norge fra Målselvfe i nord, til Lyngdalsfe i sør. Staten hadde ansvaret for storfeavlen og rådende oppfatning var stedegenhetslæren (egnet til stedet), og at alle raser skulle holdes rene.

 

Denne læren baserte seg på at lokale forhold og livsvilkår skulle ha dominerende påvirkning på hvordan rasen utviklet seg. Ikke alle sluttet seg til denne retningen og fortsatte med sine besetninger med andre raser, mange av disse med innslag av Ayrshire etter importene fra Skottland.

 

1902 ble Norsk Ayrshireforening stiftet og året etter gav foreningen ut en trykt stambok, som var det første av sitt slag her i landet.

20-årene

I løpet av 20 - årene ble det stiftet flere raselag for de mest kjente norske rasene: Avlsforeningen for Rødkoller, Landsavlslaget for Telemarksfe, Avlslaget for rødt Trønderfe (med basis i lokale raser og innslag av Ayrshire) og Avlslaget for dølafe. Hensikten var å samle interessen som var omkring den enkelte rase.

 

I 1923 ble Norsk avlsforening for Hornet Slettefe (HS) dannet. Formålet med avlen for Hornet Slettefe var å forene høy melkeavdrått med en kraftig og kjøttsatt kroppsbygning. Dette skilte seg ut fra den normale oppfatningen om at man enten skulle avle for melk eller kjøtt.

Utviklingen i Sverige

I sverige var det også en stor uenighet om feavlen. På 1800-tallet ble det importert dyr av bl.a. Korthorn og Ayrshire fra Storbritannia og Frieserfe fra Holland. I sør dannet Frieserfe grunnlaget for rasen Svensk Låglandsboskap (SLB) og i nord holdt de på de opprinnelige rasene som ble beholdt under fellesbetegnelsen Svensk Kullig Boskap (SKB).

 

I midtre del av Sverige var det stor uenighet om hvordan feavlen skulle organiseres, og uenigheten la grunnlag for to avlsforeninger: Avlsföreningen for Rödbrokig Svensk Boskap (RSB), som mente at man burde avle videre på det eksisterende krysningsmaterialet (som i stor grad var påvirket av Ayrshire), og Svenska Ayrshireföreningen, som mente man fortsatt burde holde muligheten åpen for import av Ayrshire.

 

Disse to fikk etter hvert så mye til felles at de i 1928 slo seg sammen til Avlsförening for Svensk Rød och Vit Boskap (SRB).

Grunnlaget for NRF dannes

Christian Wriedt var statskonsulent i arvelighetslære fra 1917. Han hadde studert genetikk i Europa og USA og var den første som forsøkte å overføre Mendels arvelover til praktisk husdyravl. Han mente at dogmer og postulater i stedegenhetslæren ikke stemte med Mendels arvelære, og han var også den første som hevdet at det måtte stilles krav til okser som fedre til kommende avlsokser og at de burde avkomsgranskes.

 

Wriedt underviste på Norges landbrukshøgskole og en av elevene hans var blant annet Helge Bækkedal, som senere ble direktør og daglig leder for NRF.

 

Med bakgrunn i den feavlsmessige tilstanden på Hedmarken ble det holdt et faglig orienteringsmøte på Hamar 16. november 1935. Major og gårdbruker Ole Sandberg hevdet at konstant planløshet var karakteristisk for storfeavlen i distriktet og at det ikke hadde skjedd noen avlsmessig framgang på 100 år. Sandberg mente at dyreeierene selv fikk ordne opp. «Når en står på bar bakke, så står en også fritt i å velge».

 

Målet skulle være å få til en rase med god produksjon av melk og kjøtt, med rask vekst og på størrelse med Ayrshire, som samtidig var gode beitedyr. Han foreslo import av SRB.

 

Det var dette møtet samt den samtidige dannelsen av Avlsforeningen for Hedmarksfe som regnes å være starten på NRF som organisasjon. Under samme møtet holdt Helge Bækkedal et innlegg der han argumenterte med at spørsmålet måtte bli å finne dyr som hadde de beste forutsetninger for å bedre egenskaper av økonomisk betydning. Om slike dyr var å finne på den andre siden av et raseskille måtte ikke dette forhindre en i å bruke dem.

 

Ved denne stiftelsen ble det erkjent at kryssing måtte aksepteres som  alminnelig avlsmetode. Dette var i seg selv revolusjonerende og brøt fullstendig med tradisjonen i norsk storfeavl.

Norsk Avlsforening for Rødt og Hvitt Fe

Hornet Slettefe og Avlsforening for Hedmarksfe hadde stort sett samme målsettinger og medlemmer så 28.februar 1939 slo disse seg sammen til Norsk Avlsforening for Rødt og Hvitt Fe (NRF). NRF-retningen forutsatte bruk av et oksemateriale som fra starten av stort sett måtte skaffes fra utlandet. Dette ble da stort sett SRB-okser fra Sverige.

 

Av ca. 100 okser som ble stambokført som NRF-okser født i tidsrommet 1934-38 var omtrent halvparten importerte SRB-okser. Resten var norskfødte, men etter SRB-far og ofte også SRB-mor. Noen få okser hadde mødre som kunne spores tilbake til norsk Ayrshire og en enkelt okse var ren Rødt Trønderfe.

Kunstig sædoverføring

Den omfattende importen av SRB-okser stoppet opp i 1938-39 på grunn av utbrudd av munn- og klauvsyke. Under krigen var det i tillegg strenge valutarestriksjoner som skapte hindringer for import. Mangelen på gode okser begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende, og tanken om å ta i bruk kunstig sædoverføring for å få utnyttet oksene bedre kom opp. Teknologien var allerede velkjent og gjennomprøvd i Sverige og Danmark.

 

I 1942 lyktes NRF med å få valutalisens til innkjøp av okser, og to unge SRB-okser ble kjøpt fra Sverige. Innen utgangen av året var begge oksene kommet i tjeneste for kunstig sædoverføring. Dette var 275 Bjärka-säby og 165 Lindenäs.

 

I begynnelsen var etterspørselen beskjeden, men interessen tok seg raskt opp og det ble behov for flere okser. Rett etter krigen ble to nye okser kjøpt inn fra Sverige, og etter dette ble det kjøpt inn ca. 2-3 okser fra sverige hvert år. Samtidig ble lovende okseemner fra norske besetninger innkjøpt. Av ca. 40 okser kjøpt inn mellom 1943-50, var 25 importokser fra Sverige. De andre var norskfødte okser av nesten ren SRB-avstamning (med noe innslag av norsk ayrshire hos et par av dem) bortsett fra to som hadde mor av Rødt Trønderfe.

 

I 50-årene ble det foretatt en betydelig import ikke bare fra Sverige men også fra Finland. I 1949 søkte avlslaget for Dølafe i Oppland om å få importere Finsk Ayrshire og fikk importtillatelse for to okser.

 

Dette var en strek i regningen for NRF-foreningen, som ønsket å ta hand om all avl av Ayrshirepreget fe. Som mottrekk valgte også NRF å ta i bruk Finske okser. På en felles innkjøpsreise i januar 1950 ble det kjøpt inn to okser til hvert av avlslaga.

 

Finsk Ayrshire var en «renere» Ayrshirevariant enn de andre som inngikk i NRF fra starten. De finske Ayrshirekyrne hadde imponerende avdråttsresultater og var spesielt kjent for god jurform. Finnene hadde drevet en mer ensidig produksjonsavl, og mange var skeptiske til om oksene ville holde mål eksteriørmessig. De finske oksene ble imidlertid likevel raskt populære.

Økt konkurranse mellom avlslagene

Etter at NRF startet med kunstig sædoverføring kom også andre lag og foreninger etter på andre raser. En følge av dette var at det ble etablert oksestasjoner flere steder i landet. På det meste var 9 oksestasjoner i bruk. Men til tross for at andre raser begynte med kunstig sædoverføring ble det på slutten av 50-tallet inseminert like mange NRF-kyr som alle de andre rasene sammenlagt.

 

Det var NRF som hadde mest framgang og flere andre raselag følte at sin eksistens var truet. Noen planla import av Frieser, og Skotsk Ayrshire ble importert for å bedre egen rase og demme opp mot NRF. Noen valgte til og med å sette inn NRF-okse på egen stasjon og selge sæd av denne i tillegg til sin egen rase.

Ett feavlsrike

Avkomsgranskingen og husdyrkontrollen var kommet godt i gang, og genetikere med Harald Skjervold i spissen så for seg å virkelig kunne utnytte den nyervervede læren om populasjonsgenetikk. Til dette trengte de større populasjon og på 50-60 tallet ble NRF slått sammen med Rødt Trønderfe, Telemarksfe i Oppland, Rødkollforeningen, dølafe og til slutt sør- og vestlandsfe.

 

I løpet av en tiårsperiode slo man da sammen 98% av alle kyrne i

norge. De hadde da en populasjon på 500 000 kyr, halvparten av disse også medlem i kukontrollen. NRF innførte også frysing av sæd på flytende nitrogen i 1960.

 

Norge var tidlig ute med å ta i bruk teknologien, så blant annet når Færøyene ville kjøpe frossensæd fra Danmark måtte de vise til NRF. Slik spredte NRF seg også til Færøyene.

 

Med en stor populasjon der en stor andel var medlem av kukontrollen, og med innføring av sæd fryst ned med flytende nitrogen hadde NRF verktøyet til å drive effektiv avl.

 

I 1960 ble 103 000 kyr inseminert med NRF-sæd. Over 60% av disse var med sæd fra norskfødte okser. Resten fordelte seg likt på Svenske og finske okser.

NRF i hele landet

De sterkeste kreftene rundt NRF satt rundt Hamar. Noen syns nok makten var litt vel konsentrert der, for det ble sagt at for å bli styremedlem i NRF måtte man ha fiskerett i Mjøsa.

 

Kanaliseringspolitikken innført i 50-åra førte derimot til at en del NRF-besetninger på Hedmarken ble solgt til Rogaland, Vestlandet og Nord-Norge. Dette fikk derfor en betydning for spredningen av NRF til hele landet.

Frieserimport

Mot slutten av 1950-tallet var det flere oppdrettere, særlig på østlandet, som fattet interesse for Svensk Låglandsboskap (SLB). Dette var og er den dominerende ferasen i de sørligste delene av sverige og stammet fra frieser/holsteinfe importert fra Nord-Tyskland tidlig på 1800-tallet.

 

En plan for «oppfrisking» av rødkollene ble stanset av NRF. NRF fryktet at dette ville føre til en uheldig oppsplitting av feavlsarbeidet i landet. Dette ble merkelig nok starten på en prosess som førte til at avlsforeningen for de to rasene ble slått sammen, og navnet på den nye foreningen ble Avlslaget for Norsk Rødt Fe (de beholdt fortsatt forkortelsen NRF).

 

Interessen for SLB var økende, særlig i Rogaland, og NRF bestemte seg for å sette i gang forsøk med innslag av SLB i NRF-populasjonen. Det ble kjøpt inn 6 SLB-okser fra Sverige, og i tillegg ble 8-9 SLB-okser som var i norsk eie leid inn eller kjøpt. I løpet av prøveperioden 1963-64 ble i alt 2500 kyr inseminert med SLB-sæd.

 

Resultatene viste imidlertid at det var liten forskjell mellom avkommene fra SLB og NRF, og konkludert med at omfattende bruk av SLB-okser i NRF ikke var berettiget. Begrenset bruk kunne imidlertid være aktuelt.

 

Utprøvingen av SLB åpnet opp for å prøve varianter av frieserfe også fra andre land. Det ble importert sæd fra fem-seks utvalgte toppokser fra Storbritannia, USA og Canada mellom 1972 og 1974.

 

De ble brukt til inseminsasjon av kyr som var godkjente som oksemødre, og oksekalver etter disse ble satt inn i programmet for rekruttering av nye seminokser.De som hevdet seg god nok ble tatt i bruk som seminokser.Avkommene etter disse ble sammenlignet med hverandre og rene NRF-avkom.

 

USA-avkommene var de som kom best ut i dette forsøket og konklusjonen var at det i første rekke var USA-Friesere som kunne være av interesse for innkryssing i NRF. De krysningsoksene som hevdet seg ved avkomsgransking, ble brukt videre til semin, og noen av de beste sønnene etter disse ble valgt ut til fedre for neste generasjon seminokser. 

Helse og fruktbarhet i avlsmålet

Noe Geno nyter godt av også den dag i dag er den tidlige innføringen av helse- og fruktbarhetsegenskaper i avlsmålet. Dette var noe som NRF til å begynne med møtte liten forståelse for internasjonalt da den rådende holdningen på den tiden var at man vanskelig kan selektere for egenskaper med lav arvegrad. I 1971 ble den første oksen testet for datterfruktbarhet og i 1978 for helse. Helsekort var en viktig forutsetning for mastittregistrering og NRF og veterinærforeningen jobbet hardt for å få det på plass. Andres Ødegård (daværende sjef i NRF), Oddmund Fliseth og Arnt Minsaas (Sjef for veterinærene) var drivkreftene bak dette arbeidet.

 

I 80-årene ble vekten på melk i avlsmålet senket vesentlig til fordel for økt vekt på mastitt. Dette førte til en målbar genetisk framgang. Den internasjonale aksepten har etter dette kommet etter, og Sverige og Finland startet da også med vektlegging på helse- og fruktbarhetsegenskaper. NRF har vært mest radikal i denne retningen og har derfor også den beste kurven for genetisk framgang på disse egenskapene.

Eksport

Andre fikk også etter hvert øynene opp for NRF-kua og dette førte til eksport av både dyr og sæd. Blant annet ble det solgt om lag 50 kviger og noen okser til Amerika. 2063 Schie var en av disse. Han ble tappet for 30 000 doser i Norge og endte så på Tri State seminstasjon i Wisconsin. Han ble mye brukt på Shorthorn-rasen i USA og var en periode den beste avkomsgranskede oksen de hadde.

 

Oppmuntret av gode tilbakemeldinger fra utlandet vedtok styret å starte med systematisk arbeid med eksport etter dette. Det ble raskt klart at ku-kulturen ute var ganske annerledes ute enn hjemme. Holstein var den ledende melkerasen og det foregikk et mye mer aktivt salg via glansfulle bilder og godt striglede og oppstasa utstillingsdyr, og dyra syntes å kun ha positive egenskaper. På den tiden var oksekatalogen til NRF en liten grå blekke uten bilder. NRF begynte å bruke sort/hvitt-bilder av oksene i oksekatalogen i 1993.

 

I 90-årene ble det tydelig at sædsalget hadde nådd en topp og at ku-tallet i Norge og da også sædsalget ville gå nedover. Dette synliggjorde at fokus på eksport også ville være viktig framover. I 1990 var de hovedprioriterte områdene Australia, Storbritannia, Sovjetunionen, Færøyene og Portugal. 

 

I 2014 og 2015 var Norsk Rødt Fe den mest solgte røde rasen i verden. 

 

Kilder: Diverse gamle Geno-årsmeldinger samt  lenker  øverst til høyre på siden.

 

Tilbake til toppen


Kontakt oss

Tlf: 95 02 06 00
E-post: post@geno.no
Post: Geno SA Storhamargata 44,
2317 Hamar
Org.nr: 970028935
QMS
Til toppen