Gå til Tekst
Gå til Tekst
Avkomsgransking

Avkomsgransking

Avlsarbeidet på NRF tok fra 40-tallet og fram til 2015 utgangspunkt i en metode som kalles avkomsgransking. 

Hver okse som ble testet fikk et bestemt antall avkom (sønner og døtre). Prestasjonene til disse avkommene ble registrert inn i et sentralt dataregister, og det ble brukt statistiske metoder for å beregne avlsverdier for oksene.

 

Ved avkomsgransking er antall avkom dyrene kan få viktig for avlsmessig framgang, fordi det er med på å avgjøre sikkerheten på avlsverdien til dyrene.

Avkomsgrupper

Før man hadde genotypeinformasjon var det viktig at okser hadde store avkomsgrupper når de fikk beregnet sine avlsverdier. Dette for å oppnå god sikkerhet slik at man oppnådde ønsket genetisk utvikling.

 

For å få ønsket genetiske utvikling også for lavarvelige egenskaper krevdes det store avkomsgrupper for å oppnå god sikkerhet på avlsverdiene også for disse egenskapene.

Ungoksebruk

Ved avkomsgransking ble det årlig valgt ut et bestemt antall okser til seminbruk fra fenotypetesten på Øyer testingsstasjon. Oksene ble så overført fra Øyer testingsstasjon til Store Ree seminstasjon, hvor de produserte omlag 2000 doser med ungoksesæd. Disse dosene ble så fordelt tilfeldig rundt i landet og brukt til å inseminere kyr i forskjellige besetninger og med forskjellig produksjonsmiljø.

Venteokser

Ungoksene ble, etter uttak av ungoksesæd, overført til venteokseanlegget på Store Ree for å vente på sine avkomsgranskingsresultater.Etter 4-4 ½ år hadde oksene fått døtre som var i ferd med å fullføre sin første laktasjon.

 

I løpet av døtrenes første laktasjon ble det samlet inn opplysninger om avdrått, helse, fruktbarhet, lynne, eksteriør og mange andre egenskaper. I tillegg ble den samme informasjonen samlet inn fra halvsøsken og andre slektninger. På bakgrunn av denne informasjonen ble det beregnet indekser for oksene.

 

For at en ungokse skulle bli avkomsgransket og få offisiell avlsverdi, var det krav om at oksene hadde 140-350 døtre med informasjon (kravet ble endret i løpet av perioden med avkomsgransking). For at oksene skulle oppfylle kravet om antall døtre, krevdes det at 40 prosent av sæden som ble brukt på NRF-kyr i Norge, var ungoksesæd.

Indeks

Ut fra informasjonen som ble registrert på dyrene og slektskapet mellom dem ble det beregnet en indeks for oksen som avspeilet oksens genotype og arvelige potensiale.

Eliteokser

Av de rundt 115 oksene som ble avkomsgranska hvert år ble 10-12 valgt ut som eliteokser og brukt som fedre til neste generasjon med NRF-dyr. Disse oksene ble flyttet fra venteokseanlegget til Store Ree seminstasjon der de produserte den sæden som var nødvendig til bruk i Norge og til eksport. Venteokser som ikke var aktuelle som eliteokser ble slaktet.

Høy sikkerhet, langt generasjonsintervall

I storfeavl er de fleste egenskaper av interesse ikke mulig å observere direkte på oksen (for eksempel mjølkeavdrått). Dette, sammen med muligheten for høy sikkerhet selv på egenskaper med lave arvegrader, var grunnen til at avkomsgransking lenge ble foretrukket som seleksjonsmetode på hanndyrsiden i storfeavlen.

 

Denne metoden har imidlertid noen ulemper. En stor del av populasjonen vil til enhver tid være bundet opp i testing, og avkomsgransking tar lang tid og gir dermed et langt generasjonsintervall.

 

Les om Genomisk seleksjon i NRF-avlen her


Kontakt oss

Tlf: 95 02 06 00
E-post: post@geno.no
Post: Geno SA Storhamargata 44,
2317 Hamar
Org.nr: 970028935
QMS
Til toppen